Handbok for eigenbetaling – Helse og omsorg
Forskrift/sosial- og helsedepartementets merknader/utsegnene til Helsetilsynet og retningslinjene til Ullensvang kommune for vederlag for opphald i institusjon
Handboka er bygd opp med utgangspunkt i den enkelte paragrafen til forskrifta. Merknader som gjeld Ullensvang kommune er skrevet i ei ramme (nedtrekksmeny).
Dersom det under nokre forskrifter ikkje står eigne kommentarar omkring retningslinjene til Ullensvang kommune, er desse samsvarande med forskrifta.
Handboka er ei stadfesting av dagens praksis innanfor området og vart vedtatt i Ullensvangkommunestyre 22. oktober 2022.
§ 1. (Virkeområde)
Denne forskrift gjelder vederlag for opphold i:
– sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie i medhold av lov om helsetjenesten i kommunene § 1-3 første ledd nr. 5.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 1 – Rundskriv I-47/98:
Forskriften gjelder for alle eksisterende somatiske sykehjem som kommunen har ansvar for.
Vederlagsforskriften kommer til anvendelse ved opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie som kommunen etablerer med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.
§ 2. (Om vedtaket)
Det skal underrettes skriftlig om at det kan treffes vedtak om betaling i samsvar med denne forskriften. Slik underretning skal gis før eller senest samtidig med at avtale om flytting til institusjon m.v. blir inngått.
Underretningen skal gis til beboeren. I de tilfeller hvor beboeren ønsker det eller hvor vedkommende er ute av stand til å motta underretning, skal slik underretning også gis til verge/hjelpeverge eller nærmeste pårørende.
Når vedtak om betaling er truffet skal kommunen straks gi underretning om dette til beboeren. Det skal videre gis opplysning om klageadgangen, jfr. § 8.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 2 første ledd – Rundskriv I-47/98:
Det fremgår av første ledd hvem som har rett til å fatte vedtak om vederlag. I utgangspunktet velger den enkelte kommune selv hvilken instans i den enkelte kommune som skal treffe vedtaket. Det kan være hensiktsmessig for kommunen å ha samme saksgang for alle institusjoner som omfattes av forskriften.
Forskrifta plasserer ansvaret til kommunen. For Ullensvang kommune er mynden delegert til kommunalsjef for helse og omsorg. Mynden til kommunalsjefen er delegert vidare til stab helse og omsorg som merkantil, og tildelingskontor. Dette inneber førstegongsvedtak, og dessutan regelmessige vedtak med ny utrekning, endring av vederlaget og etteroppgjer for tilbakelagde skatteår. Det skal gjerast årlege oppdateringar av økonomien til den enkelte bebuar, då vederlagsbetalinga skal vera i samsvar med inntekta til bebuar.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 2 annet ledd – Rundskriv I-47/98:
Underretning om at det kan kreves vederlag skal skje skriftlig og skal skje senest når det gjøres avtale om flytting/innleggelse. Institusjonen vil da ha dokumentasjon på at underretning er gitt. Hvis vedkommende flytter inn/innlegges uten å bli underrettet om dette, kan et eventuelt vedtak om betaling ikke gjøres gjeldende før etter at slik underretning har skjedd.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 2 tredje ledd – Rundskriv I-47/98:
Når vedtaket er fattet skal det straks gis underretning til beboeren, og/eller verge/hjelpeverge og pårørende med opplysning om at vedtaket kan klages inn for Statforvalteren, jfr. § 8.
Vedtak om betaling kan som utgangspunkt ikke endres med tilbakevirkende kraft.
Unntak gjelder:
- Der vedtaket endres til beboerens gunst.
- Når regelverket endres.
I slike tilfeller kan det av praktiske grunner ta tid for kommunen å fastsette nytt vedtak. Det må
forutsettes at beboeren, vergen/hjelpevergen og/eller pårørende har fått varsel om endring i
bestemmelsene og hva dette innebærer for fastsettelsen av vederlaget. - I de tilfeller som omhandles i forskriften § 3 femte ledd og merknader til denne.
§ 3. Vederlag ved langtidsopphald
Vederlaget må ikke overstige de reelle oppholdsutgifter. Kapitalutgiftene skal ikke tas med i beregningen av oppholdsutgiftene. Kommunen fastsetter oppholdsutgiftene for institusjonene.
Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp, fratrukket et fribeløp på kroner 9.100,- pr. år (fom. 1.1.2022), kan det kreves betalt 75 % årlig. Beboer som legges på dobbeltrom, uten selv å ønske det, skal det ved beregning gis et fribeløp på kr 44.100.- pr år (fom. 1.1.2022).
Betalingen skal begrenses slik at enhver har i behold til eget bruk minst 25 % av folketrygdens grunnbeløp i tillegg til fordelen av fribeløpet. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 %.
Kommunen kan kreve vederlag av barn som har opphold i institusjon. En forutsetning for kommunens vederlagskrav er at barnet har selvstendig inntekt. Foreldrenes inntekts- og formuesforhold skal holdes utenfor vederlagsberegningen.
Som inntekt regnes årets inntekter på grunnlag av pensjon, andre løpende trygdeytelser, arbeidsinntekt, næringsinntekt, leieinntekt, renter og annen avkastning av formue, etter fradrag av skatt og gjeldsrenter. Avkastning av erstatning for fremtidige utgifter regnes ikke som inntekt. Kommunen kan kreve opplysninger om inntektsforhold som er nødvendig for å kunne fastsette vederlaget.
Dersom beboerens økonomiske situasjon endrer seg vesentlig, eller tidligere vedtak viser seg å bygge på uriktige opplysninger, skal saken tas opp til ny vurdering. Viser skatteoppgjøret for foregående år at det ikke er beregnet riktig vederlag, skal det skje et etteroppgjør.
NAV kan holde tilbake utbetaling av trygdeytelser og andre samordnende ytelser som legges til grunn for betaling av vederlag etter denne forskrift, jf. folketrygdloven § 22-7.
(Endret ved forskrifter 18 des 1998 nr. 1335, 5 jan 2001 nr. 34.)
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 første ledd – Rundskriv I-47/98:
Vederlaget skal ikke være høyere enn de reelle oppholdsutgiftene, dvs. institusjonens samlede driftsbudsjett dividert med antall senger/plasser. Kapitalutgifter tas ikke med i grunnlaget for beregningen av vederlag.
Inntekter i form av egenbetaling skal også holdes utenfor beregningen. Utgangspunktet er at kommunen fastsetter oppholdsutgifter for institusjonene.
Vilkåret for at det kan krevjast inntektsavhengig vederlag etter forskriftas § 3 er at det er treft vedtak om langtidsopphald jfr. omsorgstjenestelova § 3-1 første ledd, dessutan §3-2 punkt 6 c og pasient- og brukarrettslova § 2-1 a.
Iverksetjing av vederlagsbetaling føreset at bebuar har flytta inn på institusjon, og at eininga har gitt underretning om betalingsplikta, før eller seinast samtidig med at avtale om flytting til institusjon blir inngått. Underretninga om betalingsplikt skal innehalda nødvendig og lett tilgjengeleg informasjon som blir opplyst i vedtaket om institusjonsplass. Betalingsplikta blir ikkje utløyst før underretning om vederlagsplikta er gitt bebuar.
Betaling for korttidsopphald og dag/nattopphald er ikkje inntektsavhengig, og blir regulert av forskriftas §§ 4 og 6, 2 ledd.
Øvre grense for vederlag – Reelle opphaldsutgifter som blir utrekna kvart kalenderår.
Uavhengig av inntekta til bebuar – og betalingsavgrensingane i § 3, 2 ledd – skal kommunen ikkje krevja meir vederlag av bebuar enn det institusjonsplassen kostar. Øvre grense for vederlag gjeld innanfor dei rammar § 3,1 ledd set. Det vil seia at bebuarar maksimalt skal betala det plassen kostar, uansett om reglane om inntektsavhengig øvre grense for vederlag gir eit anna og høgare vederlag. Grunnlag for utrekning av vederlag er brutto inntekt, etter frådrag for skatt og gjeldsrenter. Det blir ikkje berekna vederlag av formuen til bebuar. Øvre grense for vederlagsbetaling er “dei reelle opphaldsutgifter”.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 annet ledd – Rundskriv I-47/98:
Fra 1. januar 1989 er det fastsatt et fribeløp. Hensikten med fribeløpet er å motvirke at de nye betalingsreglene virket skjerpende i forhold til regler som var virksomme fram til 1. januar 1988.
Fribeløpet fastsettes av Kongen
Bebuarens fribeløp vert regulert kvar januar etter Rundskriv frå Helse og omsorgsdepartementet, og utgjer pr. 1. januar 2022 kr 9 100,- pr år. Fordelen av fribeløpet = 75 % av fribeløpet.
Eigenandelsforskriften seier at kvar skal ha minst 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygda i tillegg til fordelen av fribeløpet i behald til eige bruk.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 tredje ledd – Rundskriv I-47/98:
Fastsettelsen av vederlag skal som utgangspunkt skje på grunnlag av årets inntekt/siste ligning.
Barn kan ha inntekt i form av barnepensjon, renteinntekter og annen avkastning av formue.
Vederlagsberegningen for barn skal foretas etter de samme bestemmelser som gjelder for andre beboere.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 3 tredje ledd – Rundskriv IK-25/96
I henhold til vederlagsforskriften § 3 tredje ledd kan kommunen kreve vederlag av barn som har opphold i institusjon dersom barnet har selvstendig inntekt. Barn kan ha selvstendig inntekt i form av for eksempel barnepensjon, renteinntekter og annen avkastning av formue. Barnepensjon vil i noen tilfeller bli utbetalt fra barnet er 16 år. Ellers skal vederlagsberegningen for barn på institusjon foretas på samme måte og etter samme bestemmelser som gjelder for andre beboere.
Det er barnet som rettighetshaver til barnebidrag/fostringstilskudd som betales i henhold til plikten som følger av barneloven §67. Men bidraget vil normalt bli utbetalt til den barnet bor hos til barnet fyller 18 år, jr. barneloven §67 tredje ledd. Den barnet bor hos, blir også skattepliktig for bidraget. Så lenge barnet ikke får bidraget utbetalt til seg selv, kan det ikke anses som del av barnets selvstendige
inntekt, og det skal da heller ikke inngå i vederlagsberegningen, jr rundskriv IK-25/96 Statens helsetilsyn.
Foreldrenes økonomi skal altså ikke telle med i egenbetalingsberegningen for et barn. Har ikke barnet inntekter, er det heller ikke noe å beregne egenbetaling ut fra.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 fjerde ledd – Rundskriv I-47/98:
Det er inntektene i innleggelses-/innflyttingsåret som legges til grunn når vederlaget fastsettes. For folketrygdens minstepensjonister uten annen inntekt, vil dette være enkelt. Det skal betales fra løpende trygdeytelser med et beløp tilsvarende 75 % av (grunnbeløpet – fribeløpet) og 85 % av overskytende pensjon. For beboere med mer sammensatte inntekter vil det imidlertid være vanskeligere å fastsette den årlige inntekt. I slike tilfeller skal egenmelding og/eller siste tilgjengelige ligning legges til grunn.
Det er den disponible inntekt som skal legges til grunn for vederlaget. Ligningsmessige inntekter og fradrag tas ikke med. F.eks. skal nettoinntekt av prosentlignet bolig, minstefradrag og særfradrag pga. høy alder ikke påvirke vederlaget.
For næringsinntekter, f.eks. i skog og jordbruksnæring kan det være vanskelig å fastsette inntektene før ved årets utløp. For skogbruksnæring er det også vanlig å foreta gjennomsnittsligning for et visst antall år. Departementet finner det derfor rimelig at inntekten i disse tilfeller baseres på siste offentlige ligning. Før vederlaget fastsettes må det tas hensyn til fradrag for underskudd i næring. Helsedirektoratet har i brev av 14 mars 2005 til Helse- og omsorgsdepartementet bekreftet tolkningen om at beboer ikke har et ubetinget krav på at underskuddet skal trekkes fra i beregningsgrunnlaget.
Bestemmelsen i fjerde ledd fastslår avslutningsvis at skatt og gjeldsrenter skal trekkes fra inntekter før vederlaget beregnes. Skattefradraget skal beregnes slik at det forskuddstrekk som legges til grunn så vidt mulig svarer til den skatt på formue og inntekt som utlignes på den skattepliktige for vedkommende inntektsår. Det følger av dette at personer som plikter å betale vederlag etter denne forskrift ikke kan kreve seg trukket i skatt med et høyere beløp enn det som følger av beregnet skattetrekk ut fra forventet inntekt. I de fleste tilfeller vil fradrag kunne foretas i henhold til det trekk som fremgår av skattekortet.
Enkelte beboere mottar andre ytelser fra folketrygden, f.eks. løpende trygdeytelser som sykepenger, attføringspenger eller arbeidsledighetstrygd. Disse ytelsene går inn i inntektsgrunnlaget.
Hjelpestønad bortfaller under opphold i sykehjem m.v., mens grunnstønad i de tilfeller dette tilstås, ikke skal regnes som inntekt.
I utgangspunktet er det pensjonærens egen inntekt som skal legges til grunn for vederlaget. Det følger av dette at pensjoner, aksjeutbytte, renter m.v. i beboerens navn skal med. Ektefelles inntekt skal ikke tas med i grunnlaget. I de tilfeller hvor ektefellene har fellesinntekt, f.eks. fra gårdsdrift og leieinntekter, halvdelen av fellesinntekten skal i slike tilfeller inngå i beregningsgrunnlaget for vederlaget.
Som inntekt regnes ikke gevinst ved salg av egen bolig eller lotterigevinst o.l. Imidlertid vil renter som følge av en økning i formuen anses som inntekt. Det samme vil gjelde renteavkastning av menerstatning og billighetserstatning.
Renter påløper i utgangspunktet gjennom hele året, men blir påført bankkontoen først ved årets slutt. Kommune kan kreve vederlag for disse renteinntektene, bruker siste tilgjengelig ligning. Som inntekt regnes ikke avkastning av erstatning for fremtidige utgifter. Avkastning av erstatning for tap i fremtidig erverv regnes allikevel som inntekt.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 3 fjerde ledd – Rundskriv IK-25/96
Felles renteinntekter fra bankkonto som tilhører ektepar hvor en er institusjonsboer:
Ikke alle inntektene til ektepar som har felleseie skal nødvendigvis betraktes som fellesinntekter. Så lenge ekteparet er gift, har de hver sin rådighetsdel av felleseie. Inntekter som tilfaller en ektefelles rådighetsdel av felleseie er således å betrakte som vedkommendes egen inntekt. Med felles bankkonto mener en at begge ektefeller faktisk disponerer bankkonto. Dersom bankinnskuddet står i den ene ektefellens navn, er renter av innskuddet ikke å betrakte som fellesinntekt hvis ikke begge ektefeller rår over innskuddet. At en av ektefellene står som eier utelukker ikke i seg selv at begge ektefellene kan ha råderett. Dersom bare hjemmeboende ektefelle faktisk disponerer bankkontoene skal ikke disse renteinntekter tas med i vederlagsberegningen. For de tilfeller der bankkontoene er å regne som felles skal halvparten av renteinntektene regnes som beboers inntekt. Beboer må selv opplyse om hvorvidt innskuddet kan disponeres av bare den ene eller av dem begge. Kommunen har hjemmel i forskriftens § 3, femte ledd til å be om opplysninger vedrørende bankkonto.
Restskatt fra tiden før innflytting:
Dersom beboer får restskatt eller tilbakebetalt penger på skatten for tidligere år hvor vedkommende var på institusjon skal det skje et etteroppgjør. Etter forskriften skal det gis fradrag for «skatt og gjeldsrenter». Med «skatt» menes skatten det aktuelle år. Restskatt fra tiden før innflytting på institusjon er da etter forskriftens ordlyd ikke fradragsberettiget. Se også kommentarene til § 5 fjerde ledd.
Renteberegning:
Etter forskriften skal man ved beregning av renter som skal inngå i beregningsgrunnlaget først trekke fra skatten på disse renteinntektene.
Gaver og forskudd på arv:
Beboer på institusjon kan i forhold til vederlagsforskriften fritt gi gaver eller forskudd på arv. Så lenge det er en reell overføring av midler fra beboer på institusjon kan ikke inntekt fra denne del av formuen (renter og annen avkastning) medtas i vederlagsberegningen etter tidspunktet for overføringen.
Kontoavslutning:
Dersom beboer avslutter sine kontoer kan kommunen bare ta vederlag av avkastningen så lenge midlene ennå tilhørte vedkommende. Gir f.eks. den som er på institusjon bort hele kontobeløpet til ektefelle, pårørende e.l. kan ikke kommunen kreve vederlag på grunnlag av de renter som påløper etter at de reelt er overført fra den som bor på institusjon.
Hvor lenge kommunen kan ta vederlag for inntekter beboeren har:
Kommunen kan kreve vederlag så lenge beboeren er på institusjonen. Dør vedkommende skal det ikke beregnes vederlag for den resterende del av året, herunder gjelder dette de renter som påløper på vedkommendes bankkontoer etter dennes død.
Gevinst ved salg av eiendom m.m:
I merknadene til bestemmelsen er det bl.a. anført: Som inntekt regnes ikke gevinst ved salg av egen bolig eller lotterigevinst o.l. Prinsippet bak vederlagsforskriften er å kreve vederlag på grunnlag av den løpende inntekt og ikke fra formuen. Gevinsten ved realisasjon av eiendom enten dette er egen bolig, forretningseiendom, tomter eller annen eiendom skal derfor etter Helsetilsynets vurdering i utgangspunktet ikke medtas i beregningsgrunnlaget ved inntektsfastsettelsen. Det kan imidlertid stille seg annerledes dersom salg av eiendom må anses som en del av vedkommendes næringsinntekt, og det vil være aktuelt hvor virksomheten er av en viss varighet og omfang. Et enkeltstående salg av en forretningseiendom vil falle utenfor dette, og gevinsten av et slikt salg kan derfor ikke medtas i vederlagsberegningen. Imidlertid kan en eventuell renteavkastning av gevinsten tas med ved inntektsfastsettelsen etter vederlagsforskriften.
Premieobligasjonslån:
Et premieobligasjonslån, som er et ihendehaverobligasjonslån, forrentes ikke på vanlig måte da rentebeløpet blir trukket ut som gevinster på et visst antall obligasjoner på samme måte som et pengelotteri. Helsetilsynet er av den oppfatning at premieobligasjonslån må betraktes som gevinster på lik linje med andre lotterigevinster.
Yrkesskadeerstatning:
Etter Helsetilsynets vurdering skal yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens § 11-8 ikke regnes som inntekt ved beregning av vederlag for opphold i institusjon. Dette gjelder uavhengig av om yrkesskadeerstatningen utbetales som en engangsytelse eller som løpende ytelse.
Skattefri méndel i krigspensjon:
Se under § 5 femte ledd.
Det er berre det økonomiske forholdet til bebuar i form av inntekt etter skatt og gjeldsrenter som er gjenstand for vurdering. Om bebuar før eller etter innflytning på institusjon har inngått avtalar som kan ha effekt på økonomien til vedkomande, skal ikkje desse bli tatt i betraktning med mindre dei reelt sett får effekt (som f.eks ved gjeld).
Bebuar som stiller kausjon eller forpliktar seg i ei eller anna form for garantiavtale og ansvaret manifesterer seg, er dette eit forhold som i utgangspunktet er kommunen uvedkomande. Unntaket er der dette ansvaret har effekt på økonomien i bebuar. Dette vil framkomma på likninga for det aktuelle skatteår. Her pliktar kommunen å ta omsyn til dette ved etteroppgjeret for skatteåret og justera vederlaget etter dei tala som kjem fram av likninga.
Konsekvensen av at bebuar ikkje har noka form for inntekt er at grunnlaget for vederlag fell bort.
A. Ektefelle m.v.
Heimebuande ektefelle:
Det er viktig å vera oppmerksam på at det berre kan krevjast vederlag for opphald i institusjon innafor bebuars eiga inntekt. Det er ikkje rettsleg grunnlag for å berekna vederlag av inntekta eller formuen til ektefellen til bebuar. Det økonomiske forholdet til ektefelle skal dermed ikkje tas hensyn til i vurdering av vederlagsutrekning. Med unntak av arbeidsinntekt.
Felles inntekter:
Felles inntekter, så som renter og annan formuesavkastning, leigeinntekter og næringsinntekter blir delte i to. Det er berre institusjonsbebuars reelle eigardel som skal takast med i utrekningsgrunnlaget. Det er til dømes ikkje gitt at ein bankkonto som står i namnet til begge ektefellar, og som har middel som tilhøyrer begge, nødvendigvis er eigd med ein halvpart av kvar, det er vedkomandes reelle eigardel som skal vurderast. Utgangspunkt og hovudregel er at heimebuande ektefelle ikkje skal komma dårlegare ut enn om vedkommande var enke/enkemann.
Fribeløp renter: Helse – og omsorgsdepartementet viser til ny merknad datert 09.10.13 der dette skal vera ein særregel, og viser til at det ikkje er nokon forskjell på slike renteinntekter og renteinntekter frå andre kontoar. Dette gjev kommunen tilgang til sjølv å bestemma om det skal ytast fribeløp på renteinntekter. Ullensvang kommune gjev fribeløp på renter.
Aksjeutbytte frå eitt år blir utbetalt i det følgjande skatteår og reknast dermed som inntekt i dette skatteåret, sjølv om utbyttet er inntent året før. Eksempelvis vil utbytta som blir tent inn i bedrifta i skatteåret 2021 blir utbetalt til aksjonæren i skatteåret 2022 og komma fram av likninga for dette skatteåret. Ved utrekning av vederlag er dermed dette aksjeutbyttet å rekna som inntent og utbetalt på handa til aksjonæren i skatteåret 2022 og skal dermed medreknast i grunnlaget for vederlagsutrekninga for året 2022.
B. Økonomisk sosialhjelp
Inntektsbegrepet – avgrensing mot økonomisk sosialhjelp: Føresetnaden for å kunna berekna og krevja inn vederlag av ein institusjonsbebuar er at vedkommande har ei eller anna form for inntekt. Jfr. kva som blir kalla som inntekt i dei 3 § fjerde ledda til forskrifta. Økonomisk sosialhjelp blir ikkje rekna som inntekt og fell utanfor utrekningsgrunnlaget.
C. Inntekt er ikkje
I merknadene framkjem kva som ikkje blir rekna som inntekt. Fleire døme på ytingar som ikkje skal inngå i vederlagsutrekninga er naturalytingar. Naturalytingar er t.d. burett som gratis leilegheit, kårhus, rett til del av produksjon/avling til eige forbruk, eller andre materielle ytingar (føderåd).
D. Skatt
Frådrag for skatt
Kommunen er berre pliktig til å gjera frådrag for skatt som relaterer seg til inntekt som inngår i inntektsomgrepet til forskrifta.
Skatt berekna på inntekt som fell utanfor inntektsomgrepet til forskrifta, kan kommunen med andre ord la vere å gjera frådrag for.
Skatteplikta i dødsmånad. Denne pensjonen er skattefri.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 femte ledd – Rundskriv I-47/98:
Kommunen kan kreve at beboeren gir opplysninger om inntektsforhold som kommunen finner nødvendig for å fastsette vederlaget.
Dersom pensjonæren ikke er i stand til eller villig til å gi slike opplysninger og fullmakt ikke er gitt, jfr. annet ledd bør kommunen kunne legge opplysninger fra siste tilgjengelige ligning til grunn for vederlaget.
Avgjersla gjenspeglar på dei tilfella der eit nytt vedtak vil gå i disfavøren til bebuar:
- Der bebuar har unnlate og gjeve rette opplysningar om inntekta si eller fortia opplysningar som vedkommande bør forstå har tyding
- Skatteoppgjøret for førre år viser at vederlaget i dette året skulle vore høgare
- Etterbetaling av pensjon som framkjem av likning dersom etterbetaling gjeld for same tidsrom som institusjonsopphald.
I dei situasjonane der bebuar bevisst har unnlate å gje opplysningar, har kommunen rett til å gje eit endringsvedtak med tilbakeverkande kraft i 3 år.
Dei fleste bebuarar som blir omhandla av vederlagsbetalinga er eldre menneske, mange er òg sjuke. Evna til å gje/motta informasjon er varierande. Kommunen må derfor føresetjast å gje ein grundig og forståeleg informasjon i vedtaket. Kommunen øyremerker seg retten til å retta etterkrav som følgje av feil eller mangelfull informasjon. Dersom brukar ikkje er i stand til eller ønsker informasjon om
overnemnde: forheld kommunen til gjeldande lov, som inneber næraste pårørande, dei med framtidsfullmakt eller hjelpeverje.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 sjette ledd – Rundskriv I-47/98:
Ved endring i inntektsnivået, etter innleggelses-/innflyttingstidspunktet tas det på ny stilling til vederlagets størrelse. Hvis den enkelte inntekt skulle stige slik at dette gir grunnlag for fastsettelse av høyere vederlag, skal endringen likevel bare gjelde for tiden etter fastsettelsen av det nye vederlag. Dette gjelder likevel ikke dersom beboeren bevisst har gitt uriktige opplysninger eller fortiet sådanne som vedkommende bør forstå har betydning.
Hvis inntekten blir mindre, f.eks. på grunn av mindre avkastning av formue, må det fastsettes et lavere vederlag. I slike tilfeller kan beboer ha krav på tilbakebetaling fra kommunen av for mye betalt vederlag. Dette er aktuelt når det tar tid før den faktiske endringen av inntektsforholdet får innvirkning på vederlagets størrelse.
Er beboerens skattetrekk for lavt bør kommunen refundere mervederlaget når ligningen for det aktuelle år foreligger.
Dersom beboer får restskatt, har kommunen tatt for mye i vederlag og må tilbakebetale mervederlaget til beboeren. Får beboeren tilbake penger på skatten, må beboer etterbetale til kommunene det som skulle vært betalt i vederlag året før. Kommunen har ikke adgang til å ta direkte dekning i beboerens tilbakebetalte skatt ved motregning, jfr. skattebetalingslovens § 24 jfr. 32. Det er bare i de tilfeller hvor vedkommende beboer har bodd på institusjon det inntektsåret tilgodehavende i skatt/restskatten skriver seg fra, det skal forekomme noe etteroppgjør. Har beboer ikke bodd på institusjonen dette år, har vedkommende ikke betalt for mye/lite i vederlag og etteroppgjør skal ikke finne sted.
Hvis det opprinnelige betalingsvedtak bygger på uriktige opplysninger eller beboeren fortier opplysninger som vedkommende bør forstå har betydning, kan vedtaket oppheves. Nytt betalingsvedtak kan da treffes og eventuelt gis tilbakevirkende kraft. I slike tilfeller kan krav eventuelt
reises mot vedkommendes dødsbo.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 3 sjette ledd – Rundskriv IK-25/96
Tilbakebetaling av for mye betalt vederlag: Det skal i henhold til forskriften § 3, 6. ledd foretas ny beregning eventuelt etteroppgjør av vederlagsberegningen der:
- beboerens økonomiske situasjon endrer seg vesentlig,
- tidligere vedtak viser seg å bygge på uriktige opplysninger,
- skatteoppgjøret for foregående år viser at det ikke er beregnet riktig vederlag
Hvilke deler av beregningsgrunnlaget man skal/kan beregne på nytt:
A. Ny beregning:
Når det gjelder ny vederlagsberegning med virkning for tiden etter fastsettelse av nytt vedtak kan enhver endring medtas uavhengig av om dette medfører høyere eller lavere vederlag.
B. Etteroppgjør/kontrollberegning:
Forskriften omtaler i tilknytning til ny beregning/etteroppgjør vedtaket om vederlaget som sådan, og sondrer dermed ikke mellom de forskjellige beregningspostene som danner grunnlag for vederlagsberegningen. Det medfører at alle beregningsposter kan tas med ved en etterberegning, og
det er dette samlede beregningsgrunnlag som skal sammenlignes med det som tidligere lå til grunn for den faktiske vederlagsbetaling. I forhold til forutsetningen knyttet til § 2 om at kommunen ikke uten hjemmel kan foreta endringer i vederlaget til ugunst for beboer med tilbakevirkende kraft er reglene følgende:
- Medfører kontrollberegningen at vederlaget korrekt beregnet skulle ha vært satt lavere, slik at beboeren dermed har betalt for mye i vederlag, skal kommunen tilbakebetale dette til beboeren.
- Medfører kontrollberegningen at vederlaget skulle vært høyere kan kommunen bare kreve etterbetaling der dette skyldes at:
a) skatteoppgjøret for foregående år viser at vederlaget i det foregående år skulle vært høyere, eller
b) beboeren bevisst har gitt uriktige opplysninger eller fortiet opplysninger som vedkommende bør forstå har betydning
Av hensyn til forutberegnelighet for beboeren bør kommunen opplyse om adgangen til å foreta etteroppgjør, og krav om etterbetaling eller varsel om dette bør også fremsettes så tidlig som mulig og helst samme året som skatteoppgjøret for foregående år foreligger.
Kommunens rett og plikt ved et etteroppgjør:
Dersom nye beregninger viser at vedkommende beboer har betalt for mye i vederlag har kommunen en plikt til å tilbakebetale dette. Viser det seg at beboer etter ovennevnte vilkår blir skyldig vederlag har kommunen etter forskriften en rett – men ingen plikt – til å kreve beløpet. De kan f.eks. ved et tilleggskrav ta hensyn til beboers nåværende betalingsmuligheter, jfr. § 5 fjerde ledd.
A. Etteroppgjer
Kommunen skal av omsyn til bebuar framme kravet om etterbetaling snarast mogleg etter at skatteoppgjeret tilgjengeleg.
Utgangspunkt og hovudregel er at etteroppgjør skal gjerast når likninga og skatteoppgjeret for førre år gjeld.
Forholdet mellom etteroppgjør og utrekning av løpande vederlag: Vedtak om løpande vederlag er berre ei utrekning av vederlag på bakgrunn av antatte inntekts- og frådragpostar. Det korrekte vederlaget kan først fastsetjast i ettertid, når likning og skatteoppgjer gjeld for det aktuelle året.
Kva er tilstrekkeleg dokumentasjon?
Berre utskrift av likninga er godkjent som dokumentasjon. Sjølvmeldinga er ikkje tilstrekkeleg dokumentasjon for etterberegning, då denne kan bli endra.
Grunnbeløpet i folketrygda – G:
G blir fastsett 1. mai. I kvart skatteår blir derfor berekna vederlag i årets 4 første månader ut frå G fastsett førre år, og i dei siste 8 månader med G fastsett i det aktuelle året. Dette har tyding ved utrekning av eit gjennomsnittleg grunnbeløp for det året det skal gjerast etteroppgjer for.
Gjennomsnittleg grunnbeløp for eitt skatteår blir dermed: 4/12 av G for perioden 01.01-30.04 og 8/12 av G for perioden 01.05 – 31.12.
B. Skifte
Skiftelovens § 80:
Der det er lite til overs etter at gravferdsutgiftene er betalte. Den som får tilsendt skifteattest etter skiftelovas § 80 har rett til å ta imot pengar – og rett til å avvisa krav. Etter §80 første ledd i skiftelova, andre avsnitt blir ein ansvarleg for avlidnes forpliktingar innanfor ramma av dei mottatte midla.
Null-bebuar:
Der buet er utan middel vil det heller ikkje bli sendt ut skifteattest. Dersom buet har tilgodehavande for dødsmånad vil saksbehandlar hos Skifteretten kunna opplysa om namn og adresse til den som har betalt gravferdsutgiftene.
Skiftelovas § 78:
Arvingar som overtar dødsbu etter skiftelovas § 78 trer inn i alle avlidne rettar og forpliktingar. Dette ansvaret er i utgangspunktet uavgrensa både i tid og omfang. Arvingane har likevel 6 månader på å skifta buet og levera melding om fallen arv til skattefuten, jfr. arveavgiftslovas § 25. Dette vil seia at dødsbuet som hovudregel har ei maksimal levetid på 6 månader. Det blir vist til arveavgiftslovas § 25 – behovet for å varsla privatskiftande arvingar om komande etteroppgjer. Når buet blir gjort opp blir det regelmessig sett av noko midlar på separat konto for å dekka restkrav og gravstell. Med mindre arvingane har fått underretning om at etteroppgjer vil bli gjort, kan ein ikkje ta for gitt at dei har sett av middel til evt. krav som følgje av etteroppgjeret. Kommunen skal sender skriftleg varsel om etteroppgjer i god tid og innan seksmånadersfristen har gått ut til arvingane. Kommunen har utarbeida skriftlege rutinar for å sikra at det eventuelle kravet frå kommunen blir innkrevd.
C. Restskatt
Dersom vedkommande var institusjonsbebuar i det skatteåret skattetrekket var for lågt, vil korrekt vederlag i forhold til endeleg utlikna skatt bli rekna ut ved etteroppgjøret. § 5,4 ledd opnar dermed for å gi frådrag for skatterestansar frå år bebuar ikkje budde på institusjon. Føresetnaden for at kommunen skal kunna ta stilling til ein søknad om frådrag på dette grunnlag, er likevel at søknaden blir vedlagd dokumentasjon på storleiken på kravet og den nedbetalingsplanen kemnaren har laga. Kommunen må ta i betraktning retten kemnaren har til å ta utlegg for forfalne, ikkje-betalte skattekrav. Dersom kommunen ikkje gjer frådrag for restskatten, og bebuar finn å ikkje kunna betala han i.h.t. tilsende fakturaer, vil kemnaren setja i verk påleggsstrekk. Effekten av eit påleggsstrekk er at kommunen er pliktig til å gjera frådrag for dette trekket før vederlag blir berekna:
Kommunen har altså valet mellom enten å gjera frådrag før kravet går til utlegg, eller måtte vika prioritet.
Konsekvensen for kommunen blir uansett den same, dvs. at vederlaget blir redusert. Konsekvensen for bebuar av eit påleggsstrekk blir ekstra renter og omkostningar. Prinsippet om at bebuar skal behandlast på mildast mogleg måte, betyr dermed at kommunen gjer frådrag for restskattekravet slik at bebuar får betalt det utan at påleggsstrekk blir sett i verk, i staden for å avvente eit påleggsstrekk.
Ullensvang kommune praktiserar å gje frådrag før kravet går til utlegg.
§33 gjev i skattebetalingslova kemneren direkte namsmyndigheit, dvs. at kemneren kan rekvirera påleggsstrekk i utbetalingane til skyldnaren. Dette utan å gå vegen om utleggsforretning hos namsmannen. Dersom kemneren tar direkte dekning i inntektene til bebuar for å dekka skuldig og forfall skattegjeld må retten kommunen har til vederlag vika. Dette skuldar at kravet frå kommunen på vederlag er eit ordinært krav om betaling for ei yting, medan når kemneren tar dekning er dette eit namsutlegg, som i prioritet går føre alle andre krav. Slikt skattetrekk må dermed behandlast etter vederlagforskriftens § 3,4 ledd.
Ullensvang kommune bereknar skatt av dei inntekter som er med i berekningsgrunnlaget.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 3 syvende ledd – Rundskriv I-47/98:
Vederlaget betales ved at NAV holder tilbake inntil 75 % av trygdeytelser som er mindre enn grunnbeløpet fratrukket fribeløpet og inntil 85 % av det overstigende, jfr. forskriftens § 3 annet ledd. Dette beløpet utbetales av NAV direkte til kommunen. Det som blir igjen av trygdeytelser overføres til beboeren. Hvis vedkommende har inntekter utover folketrygden og derfor må betale et høyere vederlag enn hva som dekkes av trygden, dekkes dette direkte av vedkommende beboer.
Forskriftens § 3 syvende ledd viser til folketrygdloven § 22-7 som gir NAV hjemmel til å holde tilbake trygdeytelser når offentlig myndighet har grunnlag for å kreve refusjon i ytelsene. Folketrygdloven § 22-7 nødvendiggjør et samarbeid mellom kommunene og NAV om direkte overføring av trygdeytelser i samsvar med fastsatt vederlag for institusjonsopphold til kommunene.
Etter folketrygdloven § 3-27 første ledd, jf. Sosial- og helsedepartementets forskrift av 11. mars 1997 nr 206, kan en del beboere ved tidligere institusjonsopphold ha mottatt uavkortet uførepensjon direkte fra NAV for at beboeren, som ledd i selvstendighetstrening, selv skal ha ansvar for vederlagsbetalingen. Hvor dette er ønskelig fra beboerens synspunkt kan en slik ordning også praktiseres etter reglene i denne forskrift. Ordningen må sikre at beboeren ikke blir dårligere stilt økonomisk enn han ville blitt hvis det hadde blitt krevet egenbetaling på vanlig måte.
Vederlaget blir innkrevd:
Gjennom direkte tilbakehald og automatisk betaling frå pensjonar administrert av NAV:
Kommunen melder elektronisk NAV om å setja i verk eit slik tilbakehald. NAV administrerer pensjonen i folketrygda, stats- sjømanns- og krigspensjon. Brutto pensjon er å rekna som skattepliktig inntekt til bebuar.
NAV vil gje elektronisk underretning om bruttopensjon, skattetrekk, krigspensjon m.v
§ 4. Vederlag ved korttidsopphald
Kommunen kan ta betaling (pr.1.1.2022) med inntil kroner 180,- pr. døgn for korttidsopphold og med inntil kroner 100,- for det enkelte dag- eller nattopphold.
Endret ved forskrift 5 jan 2001 nr. 34.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 4 – Rundskriv I-47/98:
Kommunen kan kreve vederlag for korttidsopphold. Vederlaget skal ikke overstige det beløp det Kongelige helse- og omsorgsdepartementet fastsetter.
Kva er korttidsopphald?
Korttidsopphald særpregar seg ved å vera tidsavgrensa, slik at vedtaket blir frå-dato og til-dato. Sjølve opphaldet kan likevel godt vera kalla som rehabiliteringsopphald, vurderingsopphald, korttidsopphald eller anna. Korttidsopphald blir gitt både i institusjon og bustader med heildøgns omsorg og pleie.
Avlastningsopphald i samsvar med helse og omsorgstenestelova § 3-1 første ledd, og dessutan §3-6, punkt 2.
Dette har samanheng med at avlastningsopphald blir innvilga av omsyn til pårørande, og ikkje av omsyn til brukar sjølv. Verken brukar eller pårørande skal dermed måtta betala for slikt opphald.
Betalingsreglene
Betalingssatsar for korttidsopphald, dagopphald og nattopphald blir fastsett ved kongeleg resolusjon.
Kommunestyret fattar vedtak i samband med dei årlege budsjettbehandlingane i tråd med dei maksimalsatsar for betaling som blir fastsette ved kgl. res.
Betalingssatane blir gjeldene frå 01. jan. kvart år.
§ 5. Frådrag i berekningsgrunnlaget
Dersom den som oppholder seg i institusjon m.v. har hjemmeboende ektefelle eller mindreårig barn, eller helt eller delvis forsørger barn over 18 år, skal det gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget.
Fradraget skal minst tilsvare de brutto pensjonsytelser ektefelle/barn ville fått fra folketrygden dersom institusjonsbeboeren var død. Dersom ektefelle/barn mottar egen arbeidsinntekt eller pensjon fra folketrygden, skal de beregnede brutto pensjonsytelser i forrige punktum reduseres krone for krone mot ektefelle/barns arbeidsinntekter og pensjon fra folketrygden.
I tillegg gjøres det fradrag med et beløp som tilsvarer 50 % av beboerens brutto offentlige pensjoner etter samordning og 50 % av beboerens brutto private pensjonsytelser.
Fradrag kan også fastsettes på grunnlag av hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene for øvrig.
Dersom det i særlov er gitt bestemmelser om minsteytelse under opphold på institusjon m.v. skal disse legges til grunn. Fradrag skal skje etter at inntekten er fratrukket skatt og gjeldsrenter.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 5 første ledd – Rundskriv I-47/98:
Dersom vedkommende som legges inn i institusjonen har hjemmeboende ektefelle og/eller barn som blir boende hjemme, må det ved fastsettelse av vederlaget tas hensyn til dette. I slike tilfeller må vederlaget vurderes i forhold til familiens nødvendige utgifter og slik at hjemmeboende familiemedlemmer blir sikret et rimelig økonomisk grunnlag. Det må unngås at hjemmeboende familiemedlemmer kommer i økonomiske vanskeligheter fordi et av familiens medlemmer flytter til/legges inn i institusjon og må betale for seg der.
Heimebuande ektefelle – vilkår
Vilkåret for å utløysa frådragrettar etter § 5, 1. ledd jfr. 2. ledd er at det gjeld eit ekteskap eller eit registrert partnarskap. Sambuarar må ha vore på registrert på lik adresse i Folkeregisteret.
Heimebuande barn – vilkår
Vilkåret for å utløysa frådragrettar er at bebuar er far eller mor til barnet/barna, dvs. at det gjeld fødselsattest eller adopsjonsattest på at bebuar er mor eller far til barnet/barna. Definisjon på alder til barn: s 172 i boka om «betaling for beboere på institusjon», forfattarar Åsmund Edvardsen og Leif Kåre Helland.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 5 annet ledd – Rundskriv I-47/98:
Regelen i § 5 første ledd innebærer at kommunen må beregne hva hjemmeboende ektefelle/barn ville fått i brutto pensjoner fra folketrygden dersom institusjonsbeboeren var død, jf. reglene om de enkelte ytelser i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr 19.
Ved beregningen av fradraget skal brutto pensjoner reduseres krone for krone mot hjemmeboendes arbeidsinntekter og pensjoner fra folketrygden.
Dersom hjemmeboende ektefelle tar ut egen alderspensjon eller uførepensjon fra folketrygden i løpet av den tiden ektefellen er innlagt i institusjon, må det skje en omberegning av grunnlaget for fradraget.
Fradraget er et minimumsfradrag. Kommunen kan beregne et høyere fradrag. Dersom omstendighetene i den konkrete sak tilsier det, bør kommunen fastsette et høyere fradrag enn det som er angitt som minimum, se også § 5 fjerde ledd.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 5 annet ledd og tredje ledd – Rundskriv IK-25/96
Med virkning fra 1. juli 1995 er forskriften endret slik at fradraget i beregningsgrunnlaget for vederlaget minst skal svare til de brutto pensjonsytelser fra folketrygden hjemmeboende ektefelle ville ha fått om beboer var død. Det skal også gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget for andre pensjonsordninger, jfr. § 5, tredje ledd dersom beboer har hjemmeboende ektefelle og/eller forsørger barn. Rikstrygdeverket har i rundskriv Kom. 70/02 – 03 av 29. september 1995 inntatt flere eksempler på hvordan bestemmelsen skal forstås.
Folketrygdas samordningsfrådrag når bebuar flyttar på institusjon, fell samordningsfrådraget bort. Både bebuar og heimebuande ektefelle får dermed kvar sin einsleg-pensjon.
Tenkt etterlattepensjon – heimebuande ektefelle
Samansetning av etterlattepensjonen kjem fram av folketrygdlova §17-7.
Her står det:
Pensjon og overgangsstønad til gjenlevande ektefelle består av grunnpensjon, tilleggspensjon, inntekstpensjon og/eller pensjonstillegg.
Grunnpensjonen blir fastsett på grunnlag av den avlidne trygdetid etter avgjerdene i §§ 3-2 og 3-7.
Tilleggspensjonen blir fastsett etter avgjerd i § 3-23
Pensjonstillegget blir fastsett etter avgjerdene i § 3-3
Modell 1: 1G, pluss 55 % av tilleggspensjonen til institusjonsbebuar pluss 55 % av tilleggspensjonen til ektefelle = tenkt etterlattepensjon
Modell 2: 1G, alternativ grunnbeløp + pensjonstillegg= storleiken på grunnbeløpet = tenkt etterlattepensjon
Modell 3: 1G, alternativ grunnbeløpet + hjemmeboende/ektefelle tilleggspensjon = tenkt etterlattepensjon
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 5 tredje ledd – Rundskriv I-47/98:
Dersom beboeren mottar pensjon fra offentlige eller private pensjons- eller forsikringsordninger, skal det gjøres fradrag tilsvarende 50 % av beboerens brutto offentlige pensjoner (andre enn folketrygdens pensjoner) og/eller 50 % av beboerens private pensjonsytelser.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 5 annet ledd og tredje ledd – Rundskriv IK-25/96
Med virkning fra 1. juli 1995 er forskriften endret slik at fradraget i beregningsgrunnlaget for vederlaget minst skal svare til de brutto pensjonsytelser fra folketrygden hjemmeboende ektefelle ville ha fått om beboer var død. Det skal også gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget for andre pensjonsordninger, jfr. § 5, tredje ledd dersom beboer har hjemmeboende ektefelle og/eller forsørger barn. Rikstrygdeverket har i rundskriv Kom. 70/02 – 03 av 29. september 1995 inntatt flere eksempler på hvordan bestemmelsen skal forstås.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 5 fjerde ledd – Rundskriv I-47/98:
Forskriftens § 5 fjerde ledd inneholder en bestemmelse om adgang til å gjøre fradrag i beregningsgrunnlaget når dette finnes rimelig etter forholdene. Det åpnes for å fastsette større fradrag på grunn av spesielle omstendigheter. Det er opp til kommunens skjønn å ta hensyn til slike fradrag. For å unngå forskjellsbehandling av kommunens beboere, bør kommunen legge opp til en lik praksis på området.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 5 fjerde ledd – Rundskriv IK-25/96
Etter forskriften § 5 fjerde ledd fremgår det at fradrag kan fastsettes på grunnlag av hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene forøvrig. I merknadene til bestemmelsen angis ingen nærmere kriterier for når ekstra fradrag kan tilkjennes. Dette er overlatt til den enkelte kommunes skjønn.
Fradrag for boutgifter:
I merknadene til forskriften sies det: «Fradrag kan også fastsettes på grunnlag av hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene forøvrig». § 5 fjerde ledd er en «kan»-bestemmelse hvor den nærmere rimelighetsvurdering er overlatt til kommunens skjønn. Merknadene til forskriften angir eksempler på hvordan denne bestemmelsen kan (og bør) praktiseres, men disse eksemplene er ikke bindende for kommunen, og gir heller ingen ubetinget fradragsrett for beboer. Kommunene har dermed en adgang til å redusere fradraget for boutgifter til det de finner «rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene for øvrig».
Frådrag på utgifter til bustad
Vurderingar blir gjort ut frå følgjande kriteriar:
Kommunen kan gje deg frådrag for faste og dokumenterte utgifter til eigen bustad/leilegheit. Dette gjeld utgifter som husleige, kommunale avgifter, straum (fastsett pris), hus og innbuforsikring.
Frådraget blir gitt etter vurdering av dei økonomiske forholda.
Bebuar med heimebuande ektefelle/barn
Ved korttidsopphald over 60 døgn i kalenderåret dvs frå den dagen du byrja å betala etter inntekt blir det gitt frådrag for bu-utgifter etter søknad frå bebuar/pårørande.
Det blir gitt frådrag om bankinnskotet til bebuar er under 2G (grunnbeløp) ved innflytting.
Med verknad frå og med 01.01.2023 blir det gitt frådrag for bu-utgifter i Ullensvang kommune med inntil 4 månader for eigen bustad/leilegheit.
Bebuar utan heimebuande ektefelle
Ved langtidsopphald kan det bli gitt frådrag om bankinnskot til bebuar er under 2G (grunnbeløp) ved innflytting etter søknad frå bebuar/pårørande.
Med verknad frå om med 01.01.2023 blir det gitt frådrag for bu-utgifter i Ullensvang kommune med inntil 4 månader for eigen bustad/leilegheit. Frådraget blir ikkje gitt utover 4 månader.
Det blir ikkje gjeve bufrådrag til bebuar med heimebuande ektefelle, som får pensjon som einsleg frå NAV.
§ 6. Tidsrom for betaling av vederlag
For langtidsopphold kan krav om vederlag først gjøres gjeldende etter en måned regnet fra innflyttingsdato. Ved flytting direkte fra annen institusjon eller privat forpleining skal tiden for opphold i denne institusjon m.v. medregnes.
Kommunen har adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold fra første dag.
Betalingens størrelse fastsettes av Kongen, jfr. § 4.
Har beboeren hatt flere korttidsopphold kan kommunen kreve vederlag etter § 3 når vedkommende har vært på institusjon i minst 60 døgn pr. kalenderår.
Plikten til å yte vederlag gjelder til og med den dag institusjonsoppholdet opphører.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 6 første ledd – Rundskriv I-47/98:
Første ledd omhandler betaling for langtidsopphold. Personer som innlegges/flytter inn på institusjon for langtidsopphold etter denne forskriften yter et eventuelt vederlag etter en måned regnet fra innflyttingsdato. Bestemmelsen sikrer vedkommende en måneds betalingsfritak. Perioden beregnes på samme måte som bestemmelsene om fristberegning i domstolloven § 148, slik at dersom A flytter inn i institusjon den 10. januar, kan vederlag tidligst betales fra og med 11. februar. Dersom påfølgende måned har færre dager enn innflyttingsmåneden, ender den betalingsfrie perioden på den siste dagen i måneden. Ved innflytting den 30. januar kan betaling kreves tidligst fra og med 1. mars.
Hvis vedkommende har hatt friperioden i annen institusjon og flytter direkte fra denne til ny institusjon, løper ingen ny friperiode under oppholdet i sistnevnte institusjon. Vedkommende betaler da fra første dag i ny institusjon. Annen institusjon kan f.eks. være sykehus, psykiatrisk institusjon, spesialsykehjem eller aldershjem.
Når en beboer med permanent plass i institusjon som omfattes av denne forskrift legges inn f.eks. i sykehus, skal ikke vedkommende skrives ut fra institusjonen. Oppholdet i sykehus blir å betrakte som en permisjon fra institusjonen vedkommende bor i. Plikten til å betale vederlag løper i permisjonstiden, og opphører først når institusjonsoppholdet avsluttes.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 6 – Rundskriv IK-25/96
Beregning av tidsrom for betalingen av vederlag: For beboer på langtidsopphold skal det etter forskriftens § 6, 1. ledd ved utregning av perioden i forbindelse med frimåned tas med den tiden vedkommende var på en annen institusjon. Forskriften har ingen tilsvarende regel for korttidsopphold. For beboer på korttidsopphold skal det derfor ikke tas hensyn til tiden på en annen institusjon. En beboer som blir lagt inn for korttidsopphold har heller ikke krav på «frimåned».
Konsekvensen av at det fattes vedtak om langtidsopphold:
Dersom kommunen fatter vedtak om tilbud om langtidsopphold for en pasient som er på korttidsopphold vil beregningen etter § 6 bli som følger:
- Dersom beboeren på korttidsopphold/avlastningsopphold har fått tilbud om langtidsopphold før vedkommende har vært der 60 døgn i et kalenderår, har beboeren krav på friperiode den måneden langtidsopphold starter.
- Dersom beboeren har 60 døgn på korttidsopphold/avlastningopphold i kalenderåret før langtidsoppholdet påbegynnes, får vedkommende ingen friperiode. Kommunen kan da ta betaling fra første dag av langtidsoppholdet.
Langtidstidsopphald/korttidsopphald/avlastningsopphald i annan institusjon
I løpet av eit langtidsopphald kan institusjonsbebuar bli innlagt i sjukehus, eller av andre årsaker vera fråverande frå institusjonsplassen. Med mindre anna er avtalt mellom bebuar og kommunen vil plassen stå til disposisjon for vedkommande, uavhengig av om vedkommande nyttar seg av tilbodet eller ikkje. Følgja av dette er at bebuar er vederlagspliktig for plassen.
§ 6 første ledd til vederlagsforskrifta, kjem det fram at krav om vederlag for langtidsopphald først kan gjerast gjeldande etter ein månad rekna frå innflyttingsdato. Ved flytting frå annan institusjon eller privat forpleiing skal tida for opphald i denne institusjonen m.v. bli medrekna. Bebuarar som blir overførte frå ein annan institusjon, har krav på betalingsfri i ein månad (friperiode) etter innflytting.
Dette gjeld likevel ikkje bebuarar som blir overført/flyttar frå institusjon med vederlagsplikt eller har vore på korttidsopphald/avlastningsopphald over 60 døgn i kalenderåret.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 6 andre ledd – Rundskriv I-47/98:
Kommunen har adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold fra første dag.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 6 tredje ledd – Rundskriv I-47/98:
Når tilbud om institusjonsplass gis, må kommunen bestemme om tilbudet er et korttidsopphold eller langtidsopphold.
Hvis beboeren får tilbud om langtidsopphold skal vederlagsbestemmelsen i § 3 gjelde. Beboeren får da rett til en «frimåned» jfr. § 6 første ledd. Døgnpris skal da ikke betales i friperioden.
Hvis derimot beboeren får tilbud om korttidsopphold, kan kommunen ta betaling fra første dag etter vederlagsbestemmelsen i § 4.
Har bruker hatt flere korttidsopphold med vederlagsbetaling etter § 4, kan kommunen kreve vederlag etter § 3 når vedkommende har vært på institusjon i minst 60 døgn pr. kalenderår.
§ 6 tredje ledda til vederlagsforskrifta, kjem fram det at for bebuarar som har hatt fleire korttidsopphald kan kommunen krevja vederlag etter vederlagsforskrifta § 3, når vedkommande har vore på institusjon i minst 60 døgn pr. kalenderår. Bebuarar som blir tildelte fast plass i institusjon i Ullensvang kommune skal derfor ikkje ha ein friperiode på ein månad.
Kor mange dagar er det i ein månad?
Denne problemstillinga oppstår både der bebuar som har vedtaksdato på andre dagar i månaden enn den 1, og dessutan ved avrekning for dødsmånad/utflyttingsmånad ved døde/utflytta bebuarar. Ullensvang kommune legg til grunn at det blir berekna gjennomsnitt 30 dagar pr. månad.
§ 7. Kva tenester blir omfatta av vederlag
Vederlaget skal omfatte kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner m.v. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter lov om helsetjenesten i kommunen § 1-3 andre ledd.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 7 – Rundskriv I-47/98:
I vederlaget inngår dekning av opphold, mat og medisiner foruten tjenester som legetjeneste, fysioterapi og sykepleietjeneste samt nødvendig tannbehandling. Dersom institusjonene har ergoterapeut skal ikke beboeren betale for denne tjenesten.
Stortinget har ved behandlingen av statsbudsjettet for 1995 vedtatt at de ulike finansieringsordningene skal samordnes. Endringen innebærer at aldershjem mv. fra 1.1.1995 får tilsvarende finansieringsansvar for helsetjenester som sykehjem. Spørsmålet om hvilke tjenester som dekkes av vederlaget blir ulikt besvart for de forskjellige beboergruppene innen samme institusjonstype. Dette kan være naturlig da vederlagsberegningen, livssituasjonen og behovet for tjenester/aktiviteter er annerledes for beboere på dag/nattopphold sett i forhold til de som er på korttids- eller langtidsopphold. Kommunen bør imidlertid tilstrebe en så stor likhet mellom brukergruppene som mulig.
F.eks.: Vederlaget for dagpasienter skal dekke mat og reiseutgifter. Videre finner departementet det naturlig at dagbrukerne får det samme tilbud om tjenester/aktiviteter som de andre beboerne får i løpet av dagen. I den grad disse ytelsene dekkes av vederlaget for langtidspasienter kan/bør ikke kommunen kreve betaling fra de som er på dagopphold.
Helsetilsynets uttalelser i forhold til § 7 – Rundskriv IK-25/96
Hva vederlaget skal dekke/ hvilke tjenester vederlaget omfatter:
Forskriften skiller ikke mellom hvilke ytelser de ulike beboergrupper skal få dekket gjennom vederlaget. Bestemmelsen er generelt utformet og må anses å gjelde for alle grupper som betaler vederlag i henhold til forskriften. Departementet har i tidligere saker uttalt at bl.a. korttidspasienter bør motta det samme tilbud/de samme tjenester som pasienter på langtidsopphold uten å svare særskilt vederlag. Merknadene til bestemmelsene må forstår som en utfylling og presisering av forskriftens bestemmelser og ikke som nye regler.
Det medfører at den konkrete vurdering som er angitt i merknadene ikke må være i strid med selve forskriften. § 7 i forskriften gir en nærmere presisering av hvilke tjenester som skal omfattes av vederlaget. Men det fremgår også av bestemmelsen at oppregningen av hvilke tjenester som omfattes ikke er uttømmende, jfr, kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner m.v. Siden bestemmelsen ikke er uttømmende skal kommunen konkret vurdere hvilke andre ytelser som eventuelt skal være omfattet av vederlaget. Vurderingen av hvilke ytelser dette gjelder kan bli ulik for de forskjellige beboergrupper.
Medisiner:
Etter Helsetilsynets vurdering åpner ikke vederlagsforskriften for at kommunen kan kreve at beboere på korttids- , langtids-, dag- eller nattopphold skal betale medisinene selv. Dette så lenge det klart fremgår av § 7 at medisiner omfattes av vederlaget. Det må gjelde selv om medisinene er rekvirert av lege utenfor institusjonen, med unntak for de tilfeller hvor det er klart at det som er rekvirert står i misforhold til hva som er behovet.
Transport- og reiseutgifter:
I selve forskriften er det ikke nevnt noe om at reiseutgifter skal dekkes av vederlaget. I merknadene til bestemmelsen uttaler Sosial- og helsedepartementet, som et eksempel i forhold til hvilke tjenester som dekkes av vederlaget, at vederlaget for dagpasienter skal dekke mat og reiseutgifter. Departementet har også i tillegg tidligere uttalt at korttidspasienter bør få dekket bl.a. opphold, reise
og mat. På bakgrunn av departementets uttalelser, samt fordi bestemmelsen ikke er uttømmende, er Helsetilsynet av den oppfatning at nødvendige reiseutgifter omfattes av vederlaget. Kommunen kan f.eks. derfor ikke kreve en ekstra egenandel av dagpasienter for henting og bringing.
Hygieneartikler:
Vederlaget skal dekke bl.a. kost og losji. Helsetilsynets anser at dette inkluderer personlige hygieneartikler som alminnelig såpe, sjampo, tannkrem, barberartikler o.l. Institusjonen kan således ikke kreve ekstra vederlag for dette. Dersom beboeren imidlertid ønsker å bruke andre typer/merker enn det som institusjonen kjøper inn må beboeren selv betale for dette.
Vask og reparasjon av privat tøy:
Helsetilsynet mener at nødvendige utgifter til vask og stryking av privat tøy faller inn under det som vederlaget skal dekke. Det samme gjelder nødvendige utgifter til enkle reparasjoner av privat tøy som ikke forutsetter spesiell kompetanse, som f.eks. sying av knapper o.l.
Egenandel ved bruk av helsetjeneste:
Vederlaget skal dekke egenandel ved bruk av nødvendig helsetjeneste som faller inn under § 1-3 annet ledd i lov om helsetjenesten i kommunen. Når det gjelder spesialisthelsetjenester står det ikke noe i forskriften og merknadene om dette. På bakgrunn av at bestemmelsen ikke er uttømmende og vurderingen kan bli ulik for de forskjellige beboergrupper er Helsetilsynet av den oppfatning at i alle fall beboere på langtidsopphold bør få dekket egenandel for spesialisthelsetjenester gjennom vederlagsbetalingen. Det samme bør gjelde beboer på korttidsopphold dersom vedkommende har vært på institusjonen i 60 døgn i kalenderåret og kommunen krever vederlag etter reglene i § 3, jfr § 6 tredje ledd.
Retningslinjene til Ullensvang kommune til § 7:
Spesialisthelsetenesta/kommunal legevakt:
- Ullensvang kommune dekker eigenandel for spesialisthelsetenesta/kommunal legevakt ved korttidsopphald og langtidsopphald
Utgifter til medisiner:
- Det står klart i vederlagsforskrifta §7 at medisiner skal dekkast av vederlaget. Dette gjeld for alle bebuargrupper (unntak er avlastningsopphald)
Fysioterapi, ergoterapi og fotterapi:
- Ullensvang kommune dekker fysioterapi og ergoterapi. Fotterapi utført av fotterapeut må bebuar sjølve betala for
Tannhelseteneste:
- Ullensvang kommune dekkjer utgifter til nødvendig tannbehandling ved den offentlige tannhelsetenesta. Ved korttidsopphald blir det kun gjeve nødvendig tannbehandling om beboer har hatt heimeteneste i over 3mnd. Tannhelsetenesta dekker utgifter til gebiss, men dekker ikkje til tannimplantater
Transport- og reiseutgifter:
- Ullensvang kommune dekkjer nødvendige reiseutgifter
- Til institusjonsopphald ( langtidsopphald og korttidsopphald)
- Til reiseutgifter til dagaktivitetstilbod og dag-/nattopphald
Kost og losji:
- Ullensvang kommune dekker kost og losji
Hygieneartiklar:
- Ullensvang kommune dekkjer såpe, sjampo, tannkrem, barberartiklar og liknande. Dersom bebuar likevel ønskjer å bruka andre typar/merker enn det institusjonen kjøper inn, må bebuar sjølve betala for dette
Utgifter til media og telefon:
- Bebuars eigne utgifter til media, som blant anna TV, aviser, tidsskrifter og internett, dekkes ikkje av eigenandelen for opphald i institusjon
- Dei fleste sjukeheimar har driftsavtale med leverandør om levering av TV- og internettstenester til sjukeheim som bebuar kan nytta seg av. Ønskjer bebuar andre tilbod må bebuar sjølv betala for dette
- Utgifter til privat telefon vert ikkje dekka av Ullensvang kommune
Utgifter til frisør og kroppspleie:
- Eigenandelen dekkjer ikkje utgifter til frisør, fotterapeut og anna kroppspleie. Men daglig hår- og tannstell som vert utført av institusjonens eige personell inngår i eigenandelen
Briller og høyreapparat:
- Briller og høyreapparat dekkes ikkje av Ullensvang kommune, men Ullensvang kommune dekker utgifter til kontroll av høyreapparat. Batteri til høyreapparat må bebuar sjølv betala for
Private klede:
- Ullensvang kommune dekkjer nødvendige utgifter til vask og stryking av private klede og enkle reparasjonar som f.eks sying av knapper og liknande
- Ullensvang kommune erstattar klede som vert øydelagde av institusjonen
Ortopediske og tekniske hjelpemidlar:
- Ullensvang kommune dekkjer større tekniske hjelpemidlar ( senger, personaløftare osv) og hjelpemidlar til korttidsbruk ( rullestolar og lignande) ved innlegging på institusjon
Avlastningsopphald:
- Ullensvang kommune dekkjer ikkje utgifter til medisin, transport og lege
§ 8. Klage
Vedtak om vederlag kan påklages til Statsforvalteren, jfr. forvaltningsloven § 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34. Klage kan også fremsettes av nærmeste pårørende og verge. Lov om sosiale tjenester § 8-7 (Statsforvalteren kompetanse i klagesaker) får anvendelse ved klage på vederlag for opphold i institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester etter lov om sosiale tjenester.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 8 – Rundskriv I-47/98:
Vedtak om fastsettelse av vederlag etter forskriften kan påklages. Klagen sendes til det forvaltningsorgan som har fattet vedtaket, se merknader til § 2 første ledd. Klageinstans er Statsforvalteren. Dette gjelder uavhengig av hvilket organ innen kommunen som har truffet vedtaket.
Statsforvalteren kan etter forvaltningsloven § 34 prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter.
Vedtaket om vederlag kan påklages av beboeren, dennes nærmeste pårørende og verge. Også andre som måtte ha rettslig klageinteresse kan klage, jfr. forvaltningsloven § 28. De «nærmeste pårørende» kan f.eks. være ektefelle, samboer, barn, foreldre eller søsken.
§ 9. Iverksetjing
Denne forskrift tredde i kraft 1. juni 1995. Fra samme tid oppheves forskrift av 21. desember 1988 nr. 1149 om vederlag for opphold i institusjon m.v.
Sosial- og helsedepartementets merknad til § 9 – Rundskriv I-47/98:
Forskriften gjelder fra 1. juni 1995. Endringene fastsatt ved forskrift av 18. desember 1998 gjelder fra kunngjøringstidspunktet i Norsk Lovtidend.
Referanse
I-47/98 -regjeringen.no
IK-25/96 Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v Helsetilsynet
Handboka for eigenbetaling blir revidert januar 2024, og deretter årleg.
Ved endringar i lovverket blir handboka for eigenbetaling oppdatert.